I år ble skolestarten ulik de andre årene for alle elever i Norge. Muligens ikke bare her i samfunnet, men flere steder i verden. Terrorangrepet 22.07 ble en uvirkelig dag for nasjonen vår. Hele landet følte sorgen. Ikke alle like sterkt, men i en eller annen form. Akkurat én måned etter det tragiske angrepet, var det tid for skole igjen. Rektor samlet hele skolen ute på plassen, og holdt en gripende tale for oss. Vi er heldige som ikke mistet noen fra skolen på Harestua, men likevel var de alle i tankene våres den dagen. Alle sammen.  

 Hvite roser ble plassert i alle klasserom på skolen, hvor de skal stå til de visner hen. Rosene er et tegn på sorg, men jeg tror også de skal bringe oss håp, kjærlighet og ærlighet. Håp om at de pårørende til slutt vil føle mindre hjertesorg, og mer kjærlighet. Ærlighet om at livet må gå videre, til tross for at noe så grufullt og nådeløst har skjedd. Men vi må se positvt på dette. Det har faktisk ført oss i fellesskap. Gamle. Unge. Bekjente. Familier. Nære og kjære. Vi har alle knyttet nærmere bånd til hverandre.

For de med ubesvarte spørsmål – eller de som rett og slett bare vil ytre meninger og følelser - vil det være en mulighet å snakke med en lærer eller rådgiveren på skolen. Jeg er sikker på at alle skoleelever setter pris på å i det hele tatt kunne ha den anledningen. Vi kan ikke gjøre om på det som skjedde i sommer. Men det vi kan, er å fortsette å leve og sette pris på livet, ta vare på oss selv og andre, og ikke minst; ha enda et flott semester på skolen!

Skrevet av

Karoline N.