Av Linda Jacobsen
Serenje Community Visit 26.-28. november 2010
Denne måneden har jeg vært på besøk hos en av chaptrene til NOWSPAR sammen med min kollega Emmanuel. En helg proppfull av nye opplevelser som jeg vil huske resten av livet.
Forberedelser
Forberedelser er alfa omega her i Zambia og alt bør være klart før du reiser avgårde til disse rurale områdene. Serenje Chapter består først og fremst av området til Chief Chibale, en av de 72 stammelederne i landet. Forberedelsene til denne turen handlet først og fremst om penger og kommunikasjon. Chibale Village er nemlig langt inne i svarteste Afrika: uten strøm eller telefonforbindelser. ”Phone Point” lå 7km utenfor sentrum av villagen! Da er det ikke bare bare å ringe eller sende en melding for å bekrefte besøket.
Pengeprosessen er av en annen verden her nede. Kraftige diskusjoner rundt budsjettet med direktøren av NOWSPAR, godkjenning av prosjektplan og underskrift av noen heftige dokumentasjoner må til for å få penger til å reise. Søknader om donasjoner og innkjøp av utstyr kan ta deg en uke, mens utskrifter av ulike dokumenter som trengs for rapportene er en heldagsjobb. Den samme turen i Norge vil tatt meg en dag å forberede… Her tar det minst 3 uker.
9 timers busstur, flatt batteri og fullbooket gjestehus
Avreisedagen startet med ”Zambian time” på sitt beste. Avtalen var å møtes klokken 7 for å komme oss på en buss til Serenje. Reisefølget mitt, Emma som vel og merke er en ektefødt Zambier kom for anledningen en time for sent og mente at det var helt unødvendig å sjekke avreisetider eller bestille billetter dagen i forveien. Vi endte opp på en buss som forlot Lusaka 16:30! Langdistansebussene i Zambia har en annen type komfort enn i Norge. Her snakker vi 5 i bredden og det betyr betydelig mindre plass pr rompe. Vi passerte Kabwe etter en time, Kapiri Mposhi etter to.
Alt så ut til å gå etter planen. I Kapiri måtte vi derimot gjennom en veistasjon sponset og åpnet av Liv Signe Navarsete i 2007. Bussen veide i underkant av 20 tonn og det var i drøyeste laget selv for korrupte zambiere. Vi slapp derfor av noen passasjerer på en bensinstasjon og prøvde lykken igjen. Etter kraftige forhandlinger fikk vi passere. Bussturen videre var preget av mange stopp og en 4 timers busstur endte med et 9 timers mareritt. Vi var slitne etter en lang dag og begge sovnet.
Vi våknet opp av hamring på glassruta fra gateselgerne og Emma fant ut at vi hadde passert Serenje!! Klokka var 01, det var bekkmørkt, jeg var trøtt og kald og vi stod langs veien for å haike oss tilbake. Flere passerte, tom. en fellow mzungu, men ingen ville stoppe og plukke oss opp. Jeg begynte å se etter alternativer. Rett bak oss hadde noen gjort opp bål i en stråhytte og jeg var fristet til å gå bort for å spørre om vi kunne tilbringe natten der. Etter ca. en times haikeforsøk kom det en fullbooket buss som godttok 20 NOK pr. person for de 30km tilbake til Serenje mot at vi satt på gulvet i bussen. Lett!
Tilbake i Serenje fant vi en taxi, men den hadde flatt batteri. På riktig zambisk vis måtte det selvfølgelig 10 mann til, startkabler og 4 ulike biler for å starte bilen. Vel fremme i Serenje Town var de to første gjestehusene fullbooket og etter enda en time leting var vi begge i seng. Klokka hadde bikket 4 og sola var på vei til å stå opp.
Chief Chibale
Klokka 7 neste morgen banket det på døren. Varmtvannet kom i en stor badebalje.
Etter morgenbad og frokost ankom Chief Chibale sammen med sin privatsjåfør. Hans første Castle (øl) ble inntatt kl.10 og det var definitivt ikke den siste. Etter 2 timers møtevirksomhet og business var allerede six-packen unnagjort. Han spurte meg om jeg kunne kjøre. ”Ja”, svarte jeg, ”men jeg tok ikke med meg førerkortet fra Lusaka”. ”Linda”, svarte chiefen. ”Du kjører meg nå. Du kjører chief Chibale”. Så der satt jeg da, som sjåfør for en kongelig, med privatsjåføren hans og Emmanuel i baksetet. En chief gjør virkelig som han vil. Haugevis av Castle senere, 80 km kjøretur og 15 stopp i ulike villager var vi kommet fram til Chibale Village. På veien besøkte vi to klubber som ligger under Serenje Chapter og flere av chiefens koner og kjærester. Vel fremme fikk vi servert nydelig tradisjonell zambisk mat med nshima, kylling og soppstuing og senga skrek etter meg. Jeg var helt utslitt.
Chibale Village og Serenje Chapter
Etter en etterlengtet natts søvn hos en av lærerne i villagen var det duket for møte med styret i idrettslaget. Vi diskuterte hvordan vi kan forbedre idrettsaktiviteten i klubben, vi fikk oppdatert status på det nye idrettsanlegget som skal bygges og vi var tilskuere på en fotballkamp for gutter under 15 år.
NOWSPAR donerte 12 baller slik at det blir enklere for dem å organisere idrettaktivitet. 1.des er det World Aids Day og chapteret arrangerte aktiviteter og turnering i fotball, nettball, volleyball. Drillpikene og tradisjonelle leker var som en ramme rundt arrangementet. Styret ble opprettet for noen måneder siden, men takket være ildsjeler har de allerede kommet veldig langt. Chief Chibale har bl.a. godkjent en lov for sitt folk for å beskytte jenter mot tidlige ekteskap. Det er ikke lenger lov å gifte bort en datter som er under 16 år gammel. HIV/Aids informasjon har blitt standard i alle treningene og de jobber også med å spre informasjon rundt tidlig svangerskap. Jenter helt ned i 14-15 år alder blir gravide, guttene stikker av og jentene og deres foreldre blir sittende igjen med ansvaret. Dette fører igjen til at mange ikke fullfører grunnskolen. Problemene er mange og store og derfor er det så fantastisk at idrettslaget jobber med slike saker. Tenk at de får til alt dette langt inne i bushen, uten materielle ressurser, mobildekning eller strøm! De bruker aktivt idrett som verktøy for å bekjempe andre problemer lokalsamfunnet. Idrettsglede på høyt nivå.
For en helg! For noen karakterer! For en fantastisk opplevelse!
