Av Linda Jacobsen

Jeg heter Linda Jacobsen og kommer fra det fantastiske tettstedet vi alle er så glad i, nemlig Harestua. Akkurat nå befinner jeg meg på den andre siden av jorda, nærmere bestemt på det afrikanske kontinent. Sammen med 15 andre unge nordmenn er jeg blitt plukket ut av Norges Idrettsforbund til å jobbe som idrettsfrivillig for NOWSPAR her nede i ett år. Så her er mitt eget lille eventyr. Eventyret Zambia.

Eventyret Zambia
Eventyret startet allerede i midten av juli og første stopp var Cape Town i Sør-Afrika. Alle 16 idrettsfrivillige fra Norge var samlet sammen med en spennende gjeng fra afrikanske land som skal gjøre akkurat det samme som oss: Nemlig å jobbe som frivillige for ulike organisasjoner eller foreninger i Sør-Afrika, Namibia, Zambia eller Zimbabwe. I Cape Town hadde vi ”General Orientation” i to uker og var ment som en forberedelse på det som venter oss her nede. Ny kultur, nye mennesker, jobb, vertsfamilie, penger og ikke minst HIV/Aids problematikk.

Cape Town
Cape Town er en fantastisk by. Vi storkoste oss, men det var bikkjekaldt om nettene! Uansett mener jeg at Cape Town bare var en liten smakebit på Afrika. Sør-Afrika er kanskje det mest vestlige landet du kan finne på dette kontinentet og spesielt etter sommerens fotball-VM. Stolte afrikanere med vuvuzelaer kunne høres hvor enn du gikk og Bafana-Bafana fotballdrakter (landslaget til Sør-Afrika) var til salgs på et hvert gatehjørne.

Mye nytt og spennende
Sent lørdag kveld 31.juli var det duket for et nytt land og nye impulser. 5 spente muzungu`s (= hvit person) ankom Lusaka International Airport i Zambia. Det første som slår oss et uendelig hav av mørke, for det finnes omtrent ikke gatelys i Zambia. Zambiere følger derfor solens gang som er fra ca. 5:30 om morgenen til rett over 18:00 på kvelden. Heldigvis fant vi en taxi som kunne kjøre oss fra flyplassen til Universitetet i Lusaka der vi skulle bo den første uken. På veien måtte vi gjennom flyplassens egen ”security check”. Der satt det en stk drita full mann med hatten på snei og geværet slengt over skulderen. Videre treffer vi på to biler som har kjørt av veien og begge er totalskadd. Lombe (min sjef) forteller oss at fyllekjøring er et veldig stort problem her i Zambia. Førsteinntrykket var satt.

Den neste uken gikk også med til kurs, kurs og atter kurs + en antibiotikakur for betennelse. Jeg var inne hos legen i 30 sekunder, sa ikke et eneste ord og fikk skrevet ut resept på flekken. Privatsykehusene her nede vet hvordan de skal tjene pengene sine. Ellers gikk mye av uken ut på å bli kjent med byen, med menneskene jeg skal jobbe med, besøke vertsfamilien min for første gang osv. Alle frivillige bor nemlig hos vertsfamilier mens vi er her nede. Jeg har det som plommen i egget fordi jeg bor i et ”eget” hus ved siden av vertsfamilien min sammen med en av de andre frivillige, nemlig sensei Ole (judo).

Victoria Falls
Jeg fikk en uke fri etter kurset og alle de idrettsfrivillige dro på en etterlengtet ferie til Livingstone – som uten tvil er Zambias turistby nummer èn. Grunn: Victoria Falls. Fallet er en foss som dannes av elven Zambesi og er hele 1,7 km lang og 108 meter høy!! Størstedelen av fallet er på Zambisk side, resten i Zimbabwe. På lokalspråket omtales fallet som Mosi-oa-Tunya og det er slik de har fått navnet på sitt eget nasjonale øl – nemlig MOSI.

5 om livet til en zambier:

1. Utrolige hyggelige og takknemlige mennesker, men de stresser aldri og ting tar fryktelig lang tid. De har alltid et smil på lur og er veldig hjelpsomme.

2. 1 av 5 voksne er smittet av HIV og gjennomsnittlig levealder er 38 år. En antar at rundt en halv million barn er foreldreløse som følge av HIV/Aids.

3. En gjennomsnittlig familie har 6 barn – og de fleste familier blir rammet av dødsfall i ny og ne. Naboen min mistet en av sine brødre her om dagen, en på fotballaget mistet sin i forrige uke. Alkohol og fyllekjøring er et stort problem her nede og mange dør daglig. Har i midlertidig funnet ut at hvis folk ikke sier grunnen til at noen døde, f.eks. at det var en bilulykke, kreft, malaria er grunnen ofte HIV/Aids. Det er fortsatt tabu, selv om de fleste familier er påvirket av det på en eller annen måte.

4. Alle zambiere spiser nshima hver dag. Dette er en slags grøt laget av maismel. Bestikk finnes ikke og en spiser derfor med hendene. Mammaen min her nede sier alltid ”maten smaker sååå mye bedre når en spiser med hendene”.

5. President Banda er korrupt, stinn av gryn og han må stenge av alle gater for å bli fraktet av sin massive kortesje inn til sitt palass i hovedstaden Lusaka. Ingen liker han, så det er kanskje ikke så rart at han satser på sikkerhet.

Mer om mitt Zambiaeventyr kommer senere.

Håper dere alle koser dere med frisk høstluft der hjemme.

Dere kan også sjekke ut internettsiden til organisasjonen jeg jobber for, for mer informasjon: http://www.nowspar.org