Vi ble 4 personer i bilen og forventningene ga seg uttrykk i en intens skravling i det vi passerte rundkjøringen i Sinsenkrysset. Skal vi mot Gjøvik eller mot Gardermoen, roper Astrid fra førersetet? Vi skal mot Gjøvik, sier jeg, vi skal til Hadeland, si hadet til byen...
Ut fra siste tids debattinnlegg i avisen Hadeland er det tydelig mange ulike meninger om Bislingen og hotellplanene der. Her kan du lese fortellingen om Bislingen Naturhotell (35MB), slik Snøhetta forteller den.
Astrid går systematisk igjennom alt hun har med i bagasjen som endel av underholdningen underveis. Hun har kledd seg i knikkers og rutete skjorte, og forklarer inngående om fjellskoene hun har kjøpt og at hun alltid har med seg kniven sin som hun egentlig aldri bruker, men som henger som pynt i beltet.
Jeg har ikke med meg ordentlige fjellsko, men vanlige joggesko og tenker at det duger vel bra i markaterrenget. Derimot har jeg med både bikini og badedrakt, for jeg vet at ”badefaktoren” er høy på Bislingen. Jeg skal bruke mye tid i bassenget og innvilge meg en spabehandling har jeg tenkt. Erik og Trond har olabukser på og Erik legger ut om alle sine lange skiturer i marka. Han har gått på ski fra Mylla til Oslo flere ganger og forteller om strabasiøse strekk mot Kikut med gnagsår i skoa og rim i skjegget.
Trond har opplegget klart, det er han som er turleder og står for programmet. Han er litt tilbakeholden med å fortelle oss om hva som er programmet, men er ganske sikker på at han har funnet det rette stedet for firmaturen. Resten av kontoret tar toget og blir hentet på Grua stasjon av hotellet. De skal ha en brainstorm underveis, mens vi er reist i forveien for å gjøre klart for de to dagene vi skal være sammen. Etter bare 40 minutter svinger vi av ved Grua og innover mot skogen. Etter Mylla dammen følger vi veien videre oppover skogen, og nå forandrer stemningen seg ganske brått. ”Det var rart å plutselig være midt inne i skogen” sier Astrid. Hun ruller ned vinduene og vi kjenner en intens duft av vår. Himmelen er lett rødlig og vi kjører rolig oppover og oppover mellom grantrærne som står mørkegrønne med skumringslyset i toppene. Jeg kjenner at dette var akkurat det jeg gledet meg til; ut av byen og vekk fra alt som forstyrrer.
Nesten oppe ser vi det; Bislingen ligger der som en massiv bauta badet i kveldslyset. Åh! Sier vi nesten i kor, er dette hotellet? Det er overraskende høyt, men likevel ligger det trygt blant grantrærne og speider utover marka. Jeg har aldri sett noe liknende. Bygget er på en måte stort og ikke stort på samme tid. Man blir litt overrasket over skalaen som er litt ubestemmelig sammenliknet med landskapet rundt. Jeg håper jeg får et rom litt høyt oppe, det må være en helt formidabel utsikt, tenker jeg.
”Da er vi framme,” sier Trond, og vifter til Astrid at hun skal parkere på parkeringsplassen som ligger rett før selve hotellbygget. Vi tar ut bagasjen og beveger oss mot inngangen. Lufta er uvanlig frisk og skogsduene lager ”ohhoo,ohhoo” der nede i skogen. Skogbunnen er dekket av hvitveis og jeg kjenner et snev av intens lykke. Vi går inn og ”mmm,” jeg kjenner en lukt av oljet tre og kaffe. Det er ganske mørkt her inne, men det første øyet faller på er det enorme vinduet tvers overfor lobbyen som lyses opp av skogen utenfor. Skogen ligger rett på og det er nesten som den kommer inn i huset.
Velkommen til Bislingen, sett fra dere bagasjen og kom ut på terrassen sier en vennlig dame. Vi gjør som hun sier og blir ledet gjennom en hyggelig stue ut på terrassen mot vest. ”Dere får nyte kveldshimmelen mens dere kan, imens ordner vi bagasjen opp på rommet,” sier hun og rekker oss et glass iskaldt øl i hånda. Det er satt ut sittegrupper med saueskinn og myke ullpledd. I utepeisen er det fyr og vi tuller oss inn og nyter ølet og den røde himmelen over Bislingflaka.
Du har rom nr 508, sier resepsjonisten og jeg får en nøkkel som ser ut som nøkkelkort laget av stivt høvelspon. Jeg låser meg inn og åpner døra. Utsikten slår meg med en gang, jeg har fått et rom ”på Nordmarkas tak”. Jeg har egen peis på rommet som blafrer med rolige, dovne flammer. Hvilken luksus! Rommet er utsøkt, men det som virkelig er helt knall er badet. Jeg har eget badekar med utsikt over tretoppene! Jeg begynner å tenke på hvordan jeg skal rekke å få nytt rommet mitt, jeg vil helst bare være her oppe kjenner jeg... Jeg tapper straks i badevannet og bestemmer meg for å rekke et raskt bad, før jeg skal møte de andre.
Vi samles nede i peisestuen. Nå er det blitt ganske mørkt og de andre kommer snart. På veggen krager det ut et stort elghode, men ellers er rommet enkelt og domineres av en enorm åpen peis. Det er koselig, men på en annen måte enn jeg hadde forventet på et hotell. Dette er nesten som å være hjemme hos noen, hjemme hos noen du kjenner at du liker veldig godt. Lukten av oljet tre henger igjen i alle rom og materialene er myke å ta på. Jeg skjønner hvorfor det heter Bislingen Naturhotell, naturen er på en måte like mye tilstede inne som ute. Trond går igjennom programmet, som ganske riktig er fullt av overraskelser. Jeg tenker at dette oppholdet blir kommer til å bli en milepæl for kontoret vårt. Jeg gleder meg og kjenner det kile litt i magen i det jeg hører stemmene av alle de andre som nå er på vei inn i resepsjonen.
